Jeg studerte latin i mange år for mange år siden. Vi lærte at ordet “republikken” kommer fra “res publica”, som betyr det offentlige gode. Jeg tror at i denne debatten om campus, alle inkludert meg, må skifte vår oppmerksomhet, fra våre preferanser og vår “jeg” til det offentlige gode. Hva skal til å få lykkes som forskning og undervisning institusjon i fremtiden? Om jeg (Letizia) liker å sitte, stå, prate eller tie, om jeg liker papir eller digitale midler, er det så viktig?

Eg tenkjer, altså bur jeg
Lars Lundheim har skrevet et brev om kontors rolle.
Jeg likte brevet. Jeg liker nynorsk, jeg liker språk.
Jeg skrev dette:
Det er et veldig poetisk brev. Jeg forstår og respekterer. Men vi er forskjellige. Hvis jeg er alene på kontoret i mer enn 30 minutter, begynner jeg å deppe, å ringe folk på skype, å forstyrre kolleger i nabokontor. Jeg begynner å drømme om når jeg var student på Politecnico og vi satt alle i et rom og programmerte og skrev artikler for IEEE Transactions.
Ingen ønsker å dele kontoret med meg nå og jeg respekterer dette. Jeg organiserer dagene for å møte noen og jobbe med noen flere økter hver dag, ellers, hvis jeg er alene, produserer jeg ikke noe og jeg blir rett og slett trist. Min dør er alltid åpen hvis jeg er alene. Jeg elsker å høre at det snakkes i korridoren. Jeg er alltid vært slik, siden jeg skrev lekser på kjøkkenbord med kjøkken full av mindre barn som lekte til jeg har skrever alle mine 200 artikler.

<eDet er så mange personligheter og preferanser, og heldigvis er ikke alle akademikere like …it is complicated

Vi må tenke Res Publica.