Høyskolebakken

Jeg sykler til Gløshaugen. Og jeg mimrer. Ordet “å savne” fester seg til hodet mitt mens jeg tråkker, uten hjelm, med leppestift på. Jeg er sikker på at jeg har hørt ord «savne» først gang i forhold til en vitenskapelig artikkel. Min professor skrev “++” på manuskripter og fortalte meg det i veiledningsmøter. Du må skrive mer, jeg savner flere konklusjoner, jeg savner mer tekst.

En blond norsk student fulgte meg til Leutenhavn ved bussholdeplassen, noen uker senere skulle jeg til Italia i juleferien. Temperaturen var -18 C. Han ga meg en klem og sa “jeg kommer til å savne deg”. Jeg syntes det var morsomt at han savnet meg og professoren min savnet mer tekst. Jeg tok de fire flyene mine gjennom Oslo, København og Milano og dro til Pisa. Temperaturen var +18 grader og jeg møtt min italienske kjæreste gjennom 5 år. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde savnet ham eller byen i Italia i det semesteret jeg hadde vært på NTH. Kjæresten min døde få dager senere i Juleferier mens jeg var i Italia i en ulykke.

Hver dag, når jeg sykler på Høyskolebakken, tenker jeg på det enorme uutholdelige savn jeg følte noen uker senere, en januar dag, da jeg nesten besteg Høyskolebakken, i mørket på is, med feil sko, en januar dag.

Det har gått 32 år, hver dag jeg husker og jeg føler savn. Noen meter høyere, ler jeg. Jeg tenker på min venn Laura som falt på et mikroskopisk stykke is på begynnelsen av 2000 -tallet da hun pleiet å komme til Norge for å være sammen med meg og familien min. Hun falt og vi lo.

Og så passerer jeg Hovedbygningen, og Elektrobygget er der i sin prakt. Det er folketomt i dag. Jeg savner studentene, jeg savner menneskene. Jeg savner en plakat som var der for noen år siden og sa “Hvorfor bli inne når alt håp er ute?”.

Ethvert tap kan bli til håp. På mandag kommer studenene tilbake. Hva savner jeg? Jeg savner det jeg håper. Jeg håper å skrive mer, møte nye og gamle mennesker, sykle på Høyskolebakken, med lyst, håp og glede. Om vinteren savner jeg blomstene.

One thought on “Høyskolebakken”

  1. Un bel post da leggere. Diremmo anche noi “Mi manchi” e “mancano conclusioni” (non in forma riflessiva peró). Quel che viene in mente a me in sti giorni é “Borte bra, men hjemme best”. Jeg savner hjemme i Trondheim 🙂

    Liked by 1 person

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s