Vi gjorde det igjen, både Knausgård jeg jeg. Han hadde lovet på slutten av den sjette boken i Min Kamp at han ikke skulle skrive mer. Men han begynte igjen. Jeg hadde lovet at jeg ikke skulle lese mer Knausgård fordi jeg blir avhengig og jeg går dypt i mine minner om tid, relasjoner, hele livet. Men jeg begynte også igjen. Jeg begynte å lytte på Om Våren og jeg hører når jeg går ut med hunden, under rengjøring og matlaging, når jeg sykler til og fra IDI, når jeg sovner og når jeg våkner. Jeg lurer på hvorfor han gjorde det igjen, dette å skrive om de mest private, interessante, smertefulle øyeblikkene i løpet av en lang vårdag. Jeg anbefaler boka. Det er godt at vi ombestemmer oss – det er jo selve livet.