Kjære Anne B. Ragde
Takk for at du skrev Jeg har et teppe i tusen farger. Takk for at du beskriver Kongesgate, Trondheim, Norge i den tiden – 70 tallet – når origano og pizza kom til Trøndelag. Takk for at du deler med oss at dere hadde utedo, at du var urimelig med din mor, for eksempel når hun jobbet og slitet for å ordne lunsj med dine fremtide svigerforeldre. Jeg har aldri hatt utedo, hvis du ser bort på de 7 år som jeg har hatt hytte på Klemetsaunet, min mor var ikke fattig, men jeg også har spist min første lunsj med norske svigerforeldre som ikke hadde noe som helst i felles med meg eller min mor og som ikke var interesserte i hverken mat eller drikke. Jeg også har vært og er urimelig og utakknemlig. Gud så utakknemlig kan jeg være, mye verre enn det du har beskrevet du har vært.
Takk for at du delte historien om den canadiske professor som sitter og venter på drosje med våt hår. Hun hadde en hel historie bak seg, med orangutanger og bøker hun hadde skrevet. Som deg, som din mor, som meg, som alle de hundre mennesker som vi treffer hver dag og – takke være deg og andre forfattere som deler – kan vi bli bevisst, selv uten å bli fortalt – at enhver har  en historie med orangutanger , hunder, sønner, mødre, vi kan forestille oss.
Du skriver på en måte som Ferrante, men din mor Birte har en humor som ingen i Ferrantes verden har, din mor, med sine tre BH, den gode, den onde og de grusomme, er jeg blitt godt kjent med, og vet du hva? Jeg skal prøve å bli kjent med noen av de få eldre damer som vi fremdeles har i Ila i håp å få en bit av deres historier. I følge min lydbok er jeg kommet til kapittel 64 av 82. Jeg må lytte meg videre. Jeg er som din mor, man kan vel ikke bruke en hel uke for å lese en bok, hvis det er lydbok må jeg bare gå litt mer, gå og lytte. Og da skal jeg kjøpe Arsenikktårn og fabulere litt mer om hvordan og hvorfor Britte, du og jeg er som vi er. Igjen takk.