IDUN and BBI are funded under the Research Council of Norway (NFR) BALANSE program. The program wants to bring structural and cultural change in the research system through new knowledge, learning and innovative measures. BALANSE is in its second period (2017-2022). There are 37 active BALANSE projects.

IDUN and BBI are projects and as all projects are efforts taken by individuals to achieve a goal. IDUN and BBI have in common that they aim to increase gender balance in research positions in academia.

Each project starts from a goal, possibly quantifiable. In IDUN we declared that we wanted to increase the number of female in all scientific positions from PhD to professor by 20%. IDUN targets a whole faculty with 581 employees in scientific positions (of which 22% female), 125 professors (13,8% female).

BBI targets a department with 35 employees in scientific positions (of which 11% female), 9 professors (22% female), and 16 PhD (6% female).

IDUN receives 10 MNOK of funding and BBI 1.3 MNOK. However small projects function as big ones and challenges and methods in projects are the same.

Each project needs resources, not only money, but connections to network of professionals and in our case to students. Each project needs to build on established knowledge to produce new knowledge and new actions.

The project that is of inspiration for both IDUN and BBI arethe ADA project (for which you have seen a short video few minutes ago) and several projects in Europe and Internationally.

I want to remind you that this is a pre-event of the ACM WomEnCourage conference and tomorrow we will give a tutorial for the main conference, about ADA, IDUN, BBI starting from 9 am.

We aim at revitalizing the ACM Chapter and organize the ACM womEnCourage in Norway in 2023 – please contact me during or after this event if you are interested in cooperating.

Software for a better Society

See https://letiziajaccheri.org/work/publications/

https://letiziajaccheri.org/research/phd-students/

It is well known that I like most to swim and to read. This summer I read Lille Lord Fauntleroy, the Secret Garden, A Little Princess. I am impressed that the author Frances Hodgson Burnett born in 1849, had understood so much about children, development, life. And she has traveled so much and was so independent.

I have also been swimming a bit because today we are supposed to swim from Munkholmen. I have started to read and listen Moby Dick by Herman Melville. The audiobook is more than 30 hours and even if I read and listen in Italian I had to start again three times as I loose attention because the story is surrounded by many reflections and scientific facts about whales and everything. However I enjoy the book. Now I read a couple of pages per evening, and I enjoy. I think of Collodi who for sure had read Moby Dick. I think that it took many decades for the book to become famous.

I think that today is very cold and I am not sure we will start from Munkholmen and I am not even sure it will be possible to swim. It has been wonderful to keep swimming the whole year dreaming about today. If we will manage to swim, if I will manage to read the whole Moby Dick, we do not know. It is of less importance.

.ps my grandmother had a copy of Moby Dick, it looked almost the same as this one, I do not know if that copy exists, I read on Kindle, those books with the green cover exist at least in my heart.

1978, esami di terza media. io rido di tutto, mi piace la scuola mi piacciono i compagni. la professoressa di geografia, italiano, latino, storia, mette una “o” alla fine di tutte le parole. Bagdaddo, Afganistanno, Kabullo. Battiato canta Egitto prima delle sabbie. L’unione sovietica (l’URSSO come dice la professoressa) invade l’Afganistan. Io capisco poco. Sono passati 45 anni, continuo a non capire come le persone credono di capire, di intervenire, di giudicare. Tanti anni dopo leggo il cacciatore di aquiloni. Quando leggo un romanzo capisco di piu’ e piango. Oggi l’Afganistan piange. Il mondo piange. Rimane una grande tristezza per i bambini, le bambine, le donne e gli uomini che hanno pianto e sono morti in un paese martoriato.

Jeg forlater styret i Sjøbadet på grunn av uenighet om håndteringen av COVID-19.
Jeg benytter anledningen til å takke de medlemer som stemte på meg og medlemmene i styret som hver på sin måte jobber for Sjøbadet. Beklager for at jeg går av.

Jeg benytter anledningen til å minne nordmenn om hvor heldige de er som ikke har lidd konsekvensene av COVID-19 så mye som det meste av verden, og jeg inviterer dere kjære medborgere til å reflektere over dette punktet.

Jeg sykler til Gløshaugen. Og jeg mimrer. Ordet “å savne” fester seg til hodet mitt mens jeg tråkker, uten hjelm, med leppestift på. Jeg er sikker på at jeg har hørt ord «savne» først gang i forhold til en vitenskapelig artikkel. Min professor skrev “++” på manuskripter og fortalte meg det i veiledningsmøter. Du må skrive mer, jeg savner flere konklusjoner, jeg savner mer tekst.

En blond norsk student fulgte meg til Leutenhavn ved bussholdeplassen, noen uker senere skulle jeg til Italia i juleferien. Temperaturen var -18 C. Han ga meg en klem og sa “jeg kommer til å savne deg”. Jeg syntes det var morsomt at han savnet meg og professoren min savnet mer tekst. Jeg tok de fire flyene mine gjennom Oslo, København og Milano og dro til Pisa. Temperaturen var +18 grader og jeg møtt min italienske kjæreste gjennom 5 år. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde savnet ham eller byen i Italia i det semesteret jeg hadde vært på NTH. Kjæresten min døde få dager senere i Juleferier mens jeg var i Italia i en ulykke.

Hver dag, når jeg sykler på Høyskolebakken, tenker jeg på det enorme uutholdelige savn jeg følte noen uker senere, en januar dag, da jeg nesten besteg Høyskolebakken, i mørket på is, med feil sko, en januar dag.

Det har gått 32 år, hver dag jeg husker og jeg føler savn. Noen meter høyere, ler jeg. Jeg tenker på min venn Laura som falt på et mikroskopisk stykke is på begynnelsen av 2000 -tallet da hun pleiet å komme til Norge for å være sammen med meg og familien min. Hun falt og vi lo.

Og så passerer jeg Hovedbygningen, og Elektrobygget er der i sin prakt. Det er folketomt i dag. Jeg savner studentene, jeg savner menneskene. Jeg savner en plakat som var der for noen år siden og sa “Hvorfor bli inne når alt håp er ute?”.

Ethvert tap kan bli til håp. På mandag kommer studenene tilbake. Hva savner jeg? Jeg savner det jeg håper. Jeg håper å skrive mer, møte nye og gamle mennesker, sykle på Høyskolebakken, med lyst, håp og glede. Om vinteren savner jeg blomstene.

Thanks to Geir Kjetil and to all amazing colleagues from China, Brazil, US, Sweden, Norway – we learned so much and had fun, we work hard to develop our concept for a Norwegian Centre for Software Research. In fact, we have already a global team for software research that want to work with real world problems that cannot be solved locally, to quote what you said.

---