1978, esami di terza media. io rido di tutto, mi piace la scuola mi piacciono i compagni. la professoressa di geografia, italiano, latino, storia, mette una “o” alla fine di tutte le parole. Bagdaddo, Afganistanno, Kabullo. Battiato canta Egitto prima delle sabbie. L’unione sovietica (l’URSSO come dice la professoressa) invade l’Afganistan. Io capisco poco. Sono passati 45 anni, continuo a non capire come le persone credono di capire, di intervenire, di giudicare. Tanti anni dopo leggo il cacciatore di aquiloni. Quando leggo un romanzo capisco di piu’ e piango. Oggi l’Afganistan piange. Il mondo piange. Rimane una grande tristezza per i bambini, le bambine, le donne e gli uomini che hanno pianto e sono morti in un paese martoriato.
Jeg forlater styret i Sjøbadet på grunn av uenighet om håndteringen av COVID-19. Jeg benytter anledningen til å takke de medlemer som stemte på meg og medlemmene i styret som hver på sin måte jobber for Sjøbadet. Beklager for at jeg går av.
Jeg benytter anledningen til å minne nordmenn om hvor heldige de er som ikke har lidd konsekvensene av COVID-19 så mye som det meste av verden, og jeg inviterer dere kjære medborgere til å reflektere over dette punktet.
Jeg sykler til Gløshaugen. Og jeg mimrer. Ordet “å savne” fester seg til hodet mitt mens jeg tråkker, uten hjelm, med leppestift på. Jeg er sikker på at jeg har hørt ord «savne» først gang i forhold til en vitenskapelig artikkel. Min professor skrev “++” på manuskripter og fortalte meg det i veiledningsmøter. Du må skrive mer, jeg savner flere konklusjoner, jeg savner mer tekst.
En blond norsk student fulgte meg til Leutenhavn ved bussholdeplassen, noen uker senere skulle jeg til Italia i juleferien. Temperaturen var -18 C. Han ga meg en klem og sa “jeg kommer til å savne deg”. Jeg syntes det var morsomt at han savnet meg og professoren min savnet mer tekst. Jeg tok de fire flyene mine gjennom Oslo, København og Milano og dro til Pisa. Temperaturen var +18 grader og jeg møtt min italienske kjæreste gjennom 5 år. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde savnet ham eller byen i Italia i det semesteret jeg hadde vært på NTH. Kjæresten min døde få dager senere i Juleferier mens jeg var i Italia i en ulykke.
Hver dag, når jeg sykler på Høyskolebakken, tenker jeg på det enorme uutholdelige savn jeg følte noen uker senere, en januar dag, da jeg nesten besteg Høyskolebakken, i mørket på is, med feil sko, en januar dag.
Det har gått 32 år, hver dag jeg husker og jeg føler savn. Noen meter høyere, ler jeg. Jeg tenker på min venn Laura som falt på et mikroskopisk stykke is på begynnelsen av 2000 -tallet da hun pleiet å komme til Norge for å være sammen med meg og familien min. Hun falt og vi lo.
Og så passerer jeg Hovedbygningen, og Elektrobygget er der i sin prakt. Det er folketomt i dag. Jeg savner studentene, jeg savner menneskene. Jeg savner en plakat som var der for noen år siden og sa “Hvorfor bli inne når alt håp er ute?”.
Ethvert tap kan bli til håp. På mandag kommer studenene tilbake. Hva savner jeg? Jeg savner det jeg håper. Jeg håper å skrive mer, møte nye og gamle mennesker, sykle på Høyskolebakken, med lyst, håp og glede. Om vinteren savner jeg blomstene.
Thanks to Geir Kjetil and to all amazing colleagues from China, Brazil, US, Sweden, Norway – we learned so much and had fun, we work hard to develop our concept for a Norwegian Centre for Software Research. In fact, we have already a global team for software research that want to work with real world problems that cannot be solved locally, to quote what you said.
one year has passed since January 2020. In one month, I went to Zurich, Bruxel, and Tromsø. It happens I wake up at night and I think – ohh so nice there is no taxi waiting for me to take me to the 06.00 flight to Amsterdam. My private life is going well. In private life, I like more and more to read and swim, to take care of the dog and the plants. and not least the family. I miss Pisa and the family there, but I have not been living in Pisa since 1989 and I am used to be far away.
The real trouble is the work. While I read about people enjoying the home (or cottage) office, I get all warm inside me. Do not misunderstand me, I also enjoy to wake up a bit later without a taxi waiting for me at 04.20, but where I am supposed to take inspiration from? As I told to a friend who was positively speaking about digital meetings and the nice colored post it notes that you can move around in miro or other tools – does it mean that all our travels, our struggling with jet leg, our struggling to get grants which should finance our travels, our meetings, our conferences were not useful? Because if we are saying that home office and zoom, and some post it notes, are doing the same effect as our travels, our meetings, our international flights, then we have really lost a lot of time, a lot of energy and a lot of CO2.
Personally I feel like the three Good Fairies in Sleeping Beauty, without travelling, without meeting all the smart people, I feel I have lost my magic.
Nobody knows about the future. Somebody says “I live day by day”. In my work I cannot live day by day. A course lasts 15 weeks and I do not know when we will meet the students. A project lasts typically 3 years. The money that should have financed travels to the different continents and from different countries to Norway are in the accounts. A former department head told me that unused money is undone work. I ask my self what we are doing, if we are working or if we are at staying at home.
What is sure that tomorrow I will go to my office. Let us try to find some magic…
There are now 2.5 billion active Android devices (including my) and almost 4 billion people without internet. Are you sure you want to share on clubhouse?
in the experts in team village I lead, one group is designing a learning app for people with poor internet connection.
I am afraid that many people in Norway do not know the difference between iPhone and smart phone. Do you?
DO NOT share on CLUBHOUSE! share to those who need your knowledge
PLEASE LET US NOT WORK WHILE OTHER PEOPLE TALK TO YOU – 4 weeks into another digital semester, and almost 12 months after digital area start, I want to bring attention on one single point, attention. Personally it makes me sick to talk and see in the eyes of the people and in the position of their hands that they are working at something else. I confess that I do the same sometimes. But let us try not to. I experience that my students ask me about the same that I have just said and shown in my slides, or even worst, both students and assistants who criticize me for non being able to communicate and inform.
In the software development community we have been cooperating digitally for decades. Let us not feel pity of each other, rather pay attention to each other. One practical suggestion is to keep one hand at your face so you show to the other ones that you are not typing. And the question is “what are we typing?” “why are we typing?” may be we should type emails to each other rather than talking and listening if we are not able to do so. Happy weekend everybody
