Il giovedi c’era il giro delle sette Chiese. La nonna Isabella rammentava ogni giorno “il giro delle sette chiese”, che se qualcuno arrivava tardi si chiedeva, rivolgendo le mani in basso e gli occhi al cielo, con quell’aria da padrona “Oh che ha fatto il giro delle sette chiese?”. O se era piu’ di buon umore diceva “Oh che ha trovato la scimmia?”. In ogni caso, il giovedi di Pasqua il giro delle sette Chiese c’era davvero e la nonna prendeva un paio di noi e ci portava a vederle le chiese. Ammetto che ormai sbaglio i ricordi coi racconti e se ho visto davvero il prete che lavava i piedi alle persone non lo so. Non so nemmeno se ne visitavamo davvero sette di Chiese, ma ricordo che era una giornata di allegro trambusto il giovedi.

Il venerdi invece era una giornataccia. Innanzitutto non si poteva mangiare la carne e io venivo beccata nello stanzino dispensa con un pezzo di salsiccia in bocca o al frigo con una fetta di prosciutto, e allora erano guai e male parole, tipo “te sei proprio una bestia”. Elena preferiva rubare pezzetti di uovo di Pasqua, faceva piu’ ingrassare ma non si guastava la vigilia. Il venerdi era vigilia e solo le bestie mangiavano la carne. Il venerdi non si poteva vedere la televisione, mal di poco. Ma, per me punizione terribile, non si poteva ridere. Mi veniva la risarella e mi beccavo sempre quanche schiaffetto o sculaccione per la risarella, che allora si tramutava in pianto. Verso le tre il cielo diventava sempre nero, almeno la nonna, le donne ce lo indicavano nero, perche’ verso le tre era morto Gesu’. A pranzo si mangiava il baccala’, o a volte la sogliola e poi veniva il sabato, la domenica di Pasqua. Una volta ci regalarono un uovo enorme, l’uovo piu’ grande, dentro c’era un pallone da calcio, ma la cioccolata, per cui io non sono mai impazzita, sapeva di gomma. Il lunedi di Pasqua si mangiavano le costine di agnello fritte e la sera io piangevo perche’ si tornava a casa a Pisa e dovevo lasciare la nonna.

norsk

På skjærtorsdag var det omvisning i de syv kirkene. Bestemor Isabella minnet oss hver dag om “omvisningen i de syv kirker”, fordi hvis noen kom sent, ville hun spørre, med hendene ned og øynene til himmelen, “Å, hva har han gjort? har han gått rundt i de syv kirkene? “. Eller hvis hun var bedre humør, ville hun si “Å, hvem traff han? apen?”. I alle fall på skjærtorsdag var turen i de syv kirkene virkelig og bestemoren tok et par av oss til byen for å se kirkene. Jeg innrømmer at nå blander jeg minner med fortellinger og jeg er usikker om vi så presten som vasket folks føtter. Jeg vet ikke en gang om vi virkelig besøkte syv kirker, men jeg husker skjærtorsdag som lykkelig og travel.

Fredagen var en dårlig dag. Først av alt kunne man ikke spise kjøtt, og jeg ble alltid oppdaget med et stykke pølse i munnen eller med en skive skinke, og så var det problemer og dårlige ord, som “du er virkelig et beist”. Elena foretrakk å stjele biter av påskeegg, hun ble fetere, men det var i hvert fall ikke en dødssynd. Fredag ​​var det bare beistene som spiste kjøtt. På fredag ​​kunne du ikke se tv, men det var ikke problematisk for meg. Forferdelig straff for meg var at man ikke kunne le. Jeg fikk latteranfall, og jeg fikk alltid litt klaff eller smisk fordi jeg lo, og deretter ble latter til tårer. Rundt klokka tre ble himmelen alltid svart, i det minste bestemor, og de andre kvinnene sa at himmelen var svart, fordi, rundt klokka tre, hadde Jesus dødd. Til middag spiste vi baccala og da kom lørdag og påskedag. Et år, fikk vi et enormt sjokoladeegg, det største egget, det var en fotball inni, men sjokoladen, som jeg aldri gikk amok for, smakte som gummi. Frikterte påskeribbe ble spist andre påskedag og på kvelden gråt jeg fordi vi dro hjem til Pisa og jeg måtte forlate bestemoren min.